Beach life is the only life I know

Seks måneder på reise har satt sine spor på mange måter. De siste ukene har vi følt oss litt mettet på nye opplevelser og det å stadig flytte på oss. Det gjorde derfor ekstra godt å vite at vi hadde 14 dager forran oss med lite på tapetet.

Morro de Sao Paoulo er en landsby på øya Tinharé utenfor Salvador i Bahia regionen, nordøst i Brasil. Flere hadde anbefalt oss dette stedet og det viste seg å bli noen riktig så fine uker. Øya er bilfri og det bidrar til å gi stedet en behagelig feeling. Gatene er trange og koselige og består stort sett av sand og brostein dekke, omgitt av lav og fargerik bebyggelse.

Morro de Sao Paulo kan være et ganske så livlig sted i høysesong, heldigvis for oss var det lavsesong med lite turister.De fleste pousadane på øya ligger langs en av de fire strendene, hvor også mange av barene og resturantene ligger. Vi valgte å trekke oss litt tilbake og bodde lengre inn på øya på Pousada Aquarela med "jungelen" rundt oss. Vi var stort sett alene her og det var riktig så fredfult og behagelig.

Det er ikke så fryktelig mye spennende å fortelle fra dagene våre her, annet enn at vi koste oss masse med boklesing, bading, soling, lange gåturer langs stranden, spise acai og en og annen Caipirinha. Vår nye favoritt drink!

De siste dagene på øya fikk vi også etterlengtet besøk av Bertzen og Thøger, et vennepar av oss fra Oslo. Det gjorde godt å se venner igjen og ikke minst ha flere å snakke med. Vi ble også hektet på kortspillet "Rummy" som vi spilte både titt og ofte.

Fra Morro de Sao Paulo tok vi en katamaren over til Salvador. En to timers tur i røff sjø som resulterte i at både vi og halvparten av båten satt bleke ute på dekk og håpet på det beste. Den eneste som virket upreget var Thøger som satt inne oppslukt i Harry Hole. En ekte sjømann denne fjellgutten :-)

Salvdor var vår siste destinasjon på reisen. Rart å tenke på at et eventyr går mot slutten. Vi bodde i Barra området på Pousada La Villa Francaise. Et hyggelig sted som drives av to franske damer.

Dagene i Salvador gikk med til mer soling og bading og også en tur inn til Pelourinho, gamlebyen i Salvador. En flott og historisk område med masse sjarmerende og fine gater/bygninger, men med mye slitasje. I Pelourinho møtte vi også Magnus og Cathrine, et norsk par som også var på jorden rundt reise. Vedlig gøy å få delt litt erfaringer og henge med de i byen. På ettermiddagen dro vi alle seks tilbake til Pousadaen og spilte litt kort.

Siste dagen vår i Salvador ble brukt på beachen med trimming av brunfarge og litt refleksjon og mimring. Et fantastisk eventyr går mot slutten og nå venter moderlandet igjen. Gleder oss faktisk ganske så mye til å komme hjem igjen til Oslo og sommer og sol den 7 Juli.

Dette blir vårt siste reisebrev fra denne reisen, men fortvil ikke vi kommer nok med både litt oppsummering av reisen, refleksjon, litt fun facts og masse mer etter hvert :-)

Tusen takk til alle som har fulgt oss på reisen og lest bloggen vår.

---

Lagt inn av Unknown kl. 7/09/2011 02:46:00 p.m.

0 kommentarer

Will the student become the master?

Etter 98 tøffe runder Yatzy skulle det hele avgjøres. Stillingen var 49-49 og et kast hver gjenstod i den 50ene og avgjørende runden. Helene hadde en knepen poengledelse og med Yatzy ville hun ta hjem verdensmesterskapet. Jarle klamret seg til håpet om at Helene ville svikte og at han selv skulle få inn Yatzy og 50 avgjørende poeng.

Den som tror at det å reise Jorden Rundt bare er fred og fordragelighet må tro om igjen. I kullissene har det blitt kjempet en intens og til tider opprivende kamp om å bli den offisielle verdensmesteren i Yatzy. Mer enn 180 dager er gått siden første runde ble spilt på Zanzibar. Etter å ha hentet hjem seieren i Afrika mesterskapet virket Jarle (uoffisiell Yatzy Master) seierssikker og uslåelig. Men så lett skulle det ikke vise seg å være. Helene kom tilbake, virkelig tilbake. Og etter å ha hentet hjem både India, Sør-Øst Asia og Mellom-Amerika mesterskapene hadde hun Jarle på vikende front. Ville student bli den nye mestern?

Etter å ha besvart ikke bare ett, men to maktdemonstrasjoner fra Helene var Jarle på hugget. Stillingen var tilbake på uavgjort, 47-47. Men Helene hadde andre planer og igjen ble Jarle et offer for Helenes agressive og kompromissløse spillestil. Med to strake seire virket hun seierssikker i det spillet gikk inn i sin 96 runde. Med kniven på strupen svarte Jarle resolutt med en kanonrunde, og da han igjen fulgte opp med en ny og overbevisende seier stod stillingen på 49-49.

Se de siste og avgjørende kastene i den 99 runden her...


Måtte den beste vinne!

---

Lagt inn av Unknown kl. 7/08/2011 11:10:00 p.m.

1 kommentarer

girl from ipanema

Vi kan herved bekrefte at det ikke er en myte at Brasilianske menn spiller fotball på stranden med små tettsittende badeshortser mens damene ligger med rumpene i været kun iført minimalt med bikinistoff. Og hvis du trodde det var tettpakket på Huk en sommerdag, besøk Copacabana eller Ipanema en søndag.

De siste seks dagene har vi tilbragt i to av Brasil's største byer. Den ene nok mest kjent som landets økonomiske og industrielle sentrum, den andre for sine favelaer, stranden Copacabana og brune formfulle kropper.

Sao Paulo er en av verdens største byer og ved innflyvning over byen forstår man litt mer hva det betyr. Høyhusene ligger på rekke og rad så langt øye kan se. En moderne by på mange måter, men også full av fattigdom og kriminalitet.

Vi bodde i Jardim, et litt Frogner-aktig område. Koselige gater med masse kaffer, butikker og resturanter. Sao Paulo og Brasil forøvrig er ikke noe billig land. Pousada Zilah, Gjestehuset vårt i Jardim var blandt det billigste vi fant med en hvis standard, og det til den nette sum av 290 Reais natten eller ca 1000 kroner. Til sammenligning bodde vi bedre i Argentina til en tredjedel av prisen.

Nok om det, vi hadde noen veldig hyggelige dager i Sao Paulo mye takket være Stefanie, kjæresten til lillebroren til Helene som er fra byen. Supert med en lokalkjent guide med egen bil :-) I tillegg til å utforske byen litt fikk vi noen hyggelige middager sammen.

Fra Sao Paulo gikk ferden videre til Rio med TAM Airlines. Et salig kaos var det på flyplassen med innsjekkskø herfra til evigheten. At fligthen vi var booket på ikke eksisterte gjorde ikke situasjonen enklere. Men vi kom oss nå avgårde til Rio etter mye om og men.

Man merker at Rio har en helt annen stemning enn Sao Paulo i det man lander i byen. Ting føles litt mer avslappet og chill. Temperaturen og luktene er også litt mer tropisk og folk tusler rundt i Havaianas og shorts, noe som gir byen en deilig mood.

Vi hadde booket oss inn på Hotel Vermont i bydelen Ipanema. Et helt greit hotel til en stiv pris, men rimelig i forhold til mye annet. Hotellet hadde også en super beliggehet, kun to kvartaler fra stranden og med masse resturanter, barer og kaffer i umiddelbar nærhet.

Vi hadde noen digge dager i Rio hvor vi bare tuslet rundt på Ipanema, Leblon og Copacabana strendene og observerte. Er nok å se på for å si det slik. I tillegg kastet vi oss på en gruppetur for første gang på reisen vår. Fryktet det verste, men viste seg å være helt ok.
"Rio Express" som turen het startet med en tur opp til Corcovado og Cristo Redentor, et kjent landemerke i Rio. Herfra kjørte vi gjennom den fargerike bydelen Santa Teresa videre til centro med et stopp ved Rio's moderne (og ikke så fine) katedral. Vi fikk også med oss en sveip forbi Maracanã, Rios fotballstue før vi satte kursen mot Pao de Azucar (sukkertoppen). Fra toppen fikk vi en fantastisk utsikt over Rio i det solen gikk ned og Rio by Night kom til syne. En perfekt avslutning på vårt opphold i Rio de Janeiro.

Nå er vi kommet oss til Morro de Sao Paulo, en liten landsby på øya Tinharé utenfor Salvador. Nyter late dager med soling, lesing og Yatzy spilling, og gleder oss masse til vi snart får besøk av Berntzen og Tøger fra Norge.

---

Lagt inn av Unknown kl. 6/24/2011 07:18:00 p.m.

4 kommentarer

Devil's Throat

Alt har en ende, også vårt herlige eventyr i Argentina. Litt trist da vi virkelig har kost oss i dette fantastiske landet. Høydepunktene er mange og varierte og før vi krysset grensen til Brasil skulle vi få med oss nok en fantastisk naturopplevelse.

Iguazu Falls er med sine 275 fossefall et av verdens største vannfall. Vårt første møte med vannfallene kom fra oven i det vi skulle inn for landing. Kapteinen la flyet over i en stor sving og under oss kom Iguazu Falls majestetisk til syne. Hvilket syn, omgitt av regnskog strømmer vannet ned de ulike fossefallene og laget en stor sky av vanndamp.

Vi hadde blitt anbefalt å se fossene fra både Argentina og Brasil siden på forhånd og hadde lagt opp en dag på hver side av grensen. Begge sidene var veldig flotte og mektige. Fra den Argentinske siden fikk man komme mye nærmere mange av fossene og fikk virkelig føle dens krefter. Mens man fra den Brasilianske siden fikk man en utrolig oversikt over fossene. Jarle knipset helt til kameraet gikk varmt (eller vått..)

Iguazu Falls er en turistmaskin. Busslass med pensjonister strømmer på så det lønner seg å dra ut så tidlig som mulig. På den Argentinske siden er det flere stier som leder til ulike deler av fossefallene, mens det på den Brasilianske siden primært er en hovedsti langs elven som leder inn til Devil's Throat fallene.

Nå er vi kommet oss over til Brasil og skal nyte siste del av turen til det fulle. I morgen venter spennende dager i Rio de Janeiro før vi setter kursen nordover for beachlife og sol.

---

Lagt inn av Unknown kl. 6/18/2011 12:18:00 a.m.

0 kommentarer

going north

Argentina er et forholdsvis dyrt land å fly i. Og med store avstander blir det raskt noen kilometer, og ikke minst timer om man velger å rulle rundt i landet. Heldigvis er standarden og rutenettet på bussene i landet bra, og et godt alternativ til fly.

I skrivende stund har vi forflyttet oss 4007 kilometer på landeveien. De første etappene fra Buenos Aires til Mendoza, via Cordoba og opp til Tucaman har vi busset. Fra Tucuaman hadde vi planlagt en 8 dagers ekspidisjon nordover i egen leiebil. Kan tro vi gledet oss.

Vis Roundtrip North Argentina i et større kart

Dag 1:
Tucuman - Tafi del Valle - Cafayate/San Carlos (RN38/307/40, 237 km)
Etter å ha plukket opp vår Volkswagen Gol (ikke Golf) hos Europcar i Tucuman var vi mer enn klare for noen dager på landeveien. Regnet la på ingen måte noen demper på humøret. Første delen av turen var ikke mye å skrive hjem om, men i det vi startet første stigning opp mot Tafi del Valle begynte omgivelsene å bli betydelig mer interessante. Regnskogen lå mektig langs veien delvis dekket av tåke og regnet pisket mot frontruten. En magisk stemning i det vi klatret opp den bratte svingete fjellveien.

I Tafi del Valle stoppet vi for en lunsj før vi begynte neste klatre-etappe opp til 3.100 meters høyde. Solen tittet frem og omgivelsene endret seg først fra regnskog til "skotsk høyland" så til ørkenlandskap med masse kaktus. Fra toppen hadde vi en fantastisk utsikt ned dalen mot Quilmes ruinene og Cafayate i det fjerne.

Etter en stopp ved Quilmes ruinene (Inca ruiner) gikk ferden på flotte veier inn til San Carlos, en liten landsby utenfor Cafayate. Her hadde vi booket oss inn på Casa de los Vientos, et koselig lite sted i lokal stil. Litt utfordringer med språket hadde vi, men med masse kroppsspråk og smil ble det noen supre dager.

Dag 2:
Vingårder i Cafayate (81 km)
Cafayate området er mest kjent for sine Torrontés druer, men vingårdene dyrker også Malbec og andre druetyper. Området er kjent for ekstreme temperaturforskjeller mellom natt og dag og ikke minst en høyde over havet på mellom 1700 og 2500 meter.

Vi fikk besøkt tre vingårder på vår rundtur i området. Ikke alt var like bra, men interessant å se forskjell på vingårder som fokuserer på volum/billigvin og de som produserer i småskala med høye kvalitetskrav.

En tur innom det lokale vinmuset i Cafayate fikk vi også med oss. En aldri så liten overraskelse da det var veldig gjennomført og interessant. Ingen selvfølge hva angår museer i Argentina.

Dag 3:
Cafayate-Salta (RN68, 240 km)
Det er to veier som går mellom Cafayate og Salta. RN40/33 går gjennom Valles Calchaquíes via Cahchi og videre til Salta. En dårlig grusvei med flere elveløp som krysser veien, men omgivelsene skal være fantastisk.

Etter å ha diskutert litt frem og tilbake tok vi til fornuften og vi kjørte hovedveien opp til Salta gjennom Quebrada de las Conchas/Quebrada de Cafayate. En mye kortere og mer behagelig vei og ikke noe å si på landskapet langs veien heller :-)

Fire timer senere ankom vi Salta, en by med i underkant av 500.000 innbyggere. Med god hjelp fra GPS'en kom vi oss greit frem til hotellet vårt, Aldaba Hotel i utkanten av sentrum av byen.

Dag 4:
Salta - San Antonio de los Cobres - La Polvorilla - Salta (RN51/RN40, 391 km)
Turen opp til San Antonio de los Cobres og La Polvorilla skulle bli noe mer utfordrende enn vi hadde forberedt oss på. Kanskje like greit at vi ikke viste alt vi nå vet før vi satte avgårde fra Salta. Målet for dagen var Viaducto La Polvorilla, en diger viaduct 4200 moh, som toget Tren a las Nubes kjører over på sin vei til Chile grensen.

Første del av turen gikk veldig greit på asfalt veier. Så startet grusveien og omkjøringene. En ting er å kjøre på grusveier i fjellet med 4x4, men med en liten Volkswagen Gol som har vært med på litt av hvert rister og skrangler alt noe inni hampen. Situasjonen blir ikke noe enklere av at elvene krysser veien der det passer de.

De første elveløpene som krysset veien var ikke noe å snakke om, men så ble det litt verre. Neste elveløp ble passert på ren lykke, og da nok en elv fosset over veien måtte Jarle ut og ta en tissepause og vurdere situasjonen nærmere.

Konklusjonen på tissepausen ble at vi snudde for å teste ut den gamle veien som egentlig var stengt. Men så lett skulle det ikke være. På vei tilbake måtte vi krysse samme elv vi hadde krysset på lykke på vei opp, og den hadde vokst siden sist. Heldigvis hadde Jarle plukket opp noen tips fra Abby, vår sjåfør i Tanzania så etter nøye inspeksjon var det bare å la det stå til. Lykken var på vår side denne gangen også og vi kom like hele over.

Det ble en lang tur oppover mot San Antonio de los Cobres, en forblåst liten gruvelandsby. Høyden begynte også å bli merkbar i form av hodepine og kvalme, ikke hver dag vi er over 4000 moh. Høyden skulle bli merkbar på flere måter. Da vi hørte et lite smell bak i bilen fryktet vi at et av dekkene hadde punktert, vi måtte le litt for oss selv da vi skjønte det var yoghurtene som hadde eksplodert.

Etter nesten 9 timer og 390 kilometer på så der veier var det to slitne nordboere som ankom Salta. Etter en kjapp dusj var vi klare for en enkel middag før senga tok oss.


Dag 5:
Sigthseeing i Salta (9 km)
Etter en slitsom dag på landeveien var det deilig å parkere bilen for en dag og sove lenge. Etter en lang og deilig Argentinsk frokost med deilig kaffe og mye søtsaker var vi klare for å utforske Salta til fots.

Vi startet dagen med et spennende besøk på Museo the Arte Etnico Americano. Et lite privat museeum med masse artige og spennende objekter fra ulike tidsperioder. Her møtte vi en utrolig festlig fyr som på en særdeles vittig måte guidet oss trygt gjennom utstillingen. Anbefales virkelig. I Salta kan du også se mumier av Inca barn som ble offret til fjellene på det arkeologiske museum. Litt guffent og rart å se små barn utstilt slik, men absolutt en interessant utstilling.

Vi fikk også kikket litt i de utallige suvernir butikkene som er i byen og sett på flere av byens flotte kirker.


Dag 6:
Salta - Jujuy - Tilcara (RN9/RN66, 208 km)
Dag seks av vår ekspidisjon i nord startet dårlig. Skikkelig dårlig. Etter frokost var det dags for å hente bilen og pakke opp for avreise til Tilcara. Synet som møtte Jarle var ikke særlig bra. Et digert hull i bakruta var vanskelig å overse.

Etter en tur innom politiet og Europcar var vi to timer senere klare for avreise i ny bil. Første del av turen gikk unna i en fei på kjedelige motorveier. En lengre stopp ble det også da noen lokale hadde funnet ut at de skulle sperre veien og protestere litt. Vi kom oss nå gjennom til slutt og fra byen Jujuy begynte omgivelsene å bli mer spennende i det vi kjørte inn i Quebrada de Humahuaca, en Unesco World Heritage site som strekker seg helt opp til Bolivia.

Etter noen timer gjennom fantastisk landskap kom vi frem til Tilcara, en liten by langt langt nord i Argentina. Her skulle vi tilbringe de to neste dagene. Vi var veldig spente på stedet vi skulle bo, omtalene fra Lonely Planet og TripAdvisor var veldig bra så forventingene var høye. Og wow hvilket sted det var. Rincon de Fuego var et konge sted.

Rincon de Fuego har en fantastisk atmosfære og en unik stil. Og ikke minst fantastiske hyggelige mennesker som bidrar til at opplevelsen blir noe man skriver hjem om. Vi forelsket oss helt i stedet og menneskene. Kvelden ble avsluttet med en super middag ved peisen og medbragt vin fra vingården Achawal Ferrer i Mendoza. Yummy!


Dag 7:
Tilcara - Salinas Grandes - Purmamarca - Uquia - Tilcara (RN9/RN52, 272 km)
Etter en deilig frokost med hjemmelaget brød var det dags for nok en utfart. Målet for dagen var en diger Saltsjø, Salinas Grandes noen timer fra Tilcara. Denne gangen hadde vi gjort litt bedre hjemmelekse og forsikret oss om at det var fine asfaltveier.

På turen var vi også innom Purmamarca, en liten koselig landsby beliggende ved foten av "Hill of Seven Colours". Ikke så mye action der gitt men avslappende og deilig.

Bilturen opp til Salinas Grandes byr på fantastiske fjellveier som snegler seg opp fjellsiden til 4.200 meters høyde. Herfra ser man saltsjøen i det fjerne. Etter en liten tur i nedoverbakke kommer man til platået hvor saltsjøen dekker et enormt område.

Salinas Grandes er et nydelig syn både på avstand og på nært hold. Husk solbriller og solkrem!

Dag 8:
Tilcara - Jujuy - Salta (RN9, 177 km)
Det var litt trist å reise fra Tilcara. Vi hadde noen fantastiske dager hos Luciana og Martin på Rincon de Fuego og skulle gjerne blitt noen dager til.

For å få litt variasjon fra turen opp til Tilcara kjørte vi en litt annen vei fra Jujuy over til Salta. Vi var lovet asfalt vei hele turen over fjellet og det var det, men at veien ikke hadde plass til stort mer enn en bil i bredden var det ingen som sa noe om. Til tross for sykt mange 180 graders svinger og en del kvalme ble det en flott tur gjennom et nytt og spennende regnskog aktig landskap.

Vel tilbake i Salta var det deilig å få levert leiebilen og nyte et siste deilig kjøttstykke med tilhørende Malbec vin. Blitt noen kilo kjøtt og noen liter Malbec vin de siste ukene gitt :-)

Fra Salta går turen videre til Iguazu Falls nord/vest i landet på grensa til Brasil. Etter å ha vurdert om vi skulle ta buss (22 timer) spadde vi opp penga som skulle til for å fly over i stede. Med mer enn 4.000 kilometer på landeveien er vi begge litt mettet på buss/bil transport for denne gang.

Hasta la vista!

---

Lagt inn av Unknown kl. 6/14/2011 09:34:00 p.m.

2 kommentarer

32°49′30.6″S, 70°4′14.8″W

Mendoza er mer enn vin. Byen er også en naturlig inngangsport til Andesfjellene og Sør-Amerikas høyeste fjell Aconcagua (6.962 m.o.h.). RN7 forbinder også Mendoza til Chile og hovedstaden Santiago, en spektakulær veistrekning med et fantastisk og majestetisk landskap.

Vi kunne ikke dra fra Mendoza uten å ha sett Andesfjellene på nært hold. Etter å ha forhørt oss litt og fått litt tips la vi ut på ekspedisjon i vår lille Cheverolet Corsa, ikke akkuratt en SUV for bratte steinete grusveier, men det fikk holde.

Vi la avgårde grytdlig på morningen på RP51 nord/vest fra byen. Solen hadde fortsatt ikke stått opp og Mendozas gater var tomme for folk.

Håpet var at vi skulle rekke til foten av Andesfjellene til soloppgang og få se solen bade sine varme farger mot fjellsiden. Slik ble det dessverre ikke, men vi fikk i stede oppleve hvordan tåken det ene øyeblikket stengte all utsikt for så å åpenbare de vakre fjellene. Vel så spektakulært det :-)

Heldigvis lettet tåken og vi var klare for første klatre-ettappe opp fjellene ved Villavicencio. Dersom du har vært i Argentina vil du kjenne igjen navnet. Villavicencio bærer nemlig navnet til en av Argentinas mest solgte vannmerker. Hotellet på flasken er det en gang erværdige, Grad Hotel de Villavicencio, populært blandt overklassen på 1950 tallet.

Veien opp fjellene kan best beskrives som bratt og kurvete. Veien snegler seg fram for så å gjøre en 180 graders sving, så et nytt humpete strekke før en ny sving. Utsikten er fantastisk og dere kan tro Jarle fikk blod på tann og måtte stoppe bilen både titt og ofte for å ta bilder. Turen opp fjellsiden tok oss 2 timer og med en høydeforskjell på nesten 2.000 høydemeter var det litt av en utsikt ned dalsiden fra toppen.

Fra Villavicencio fortsatte vi innover fjellet på greie grusveier. Landskapet flatet noe ut og naturen viste seg fra sin beste side. Landskapet er ørken/busk aktig og fjellene gir fantastiske farger pga. det høye mineralinnholdet. Langs veien fikk vi også observere flere flokker med Llama.

Etter fire timer kom vi endelig til Upsallata, en liten søvning landsby beliggende nede i et dalsøkke. For oss betydde dette slutten på grusvei og fin fin asvaltvei innover dalen mot Chile grensen. Veien følger elveleiet til Rio Mendoza innover dalen og landskapet er bare fantastisk, noe av det flotteste vi har sett på lenge.

En times tid fra Upsalatta ligger et av Argentinas mest kjente landemerker, Puente del Inca. En bro over elven, Rio de las Cuevas som er formet av naturen selv. Vannet i fjellet har så mye mineraler i seg at avfallet farger fjellet, noe som gir en veldig spesielt utseende. Under broen ligger ruinene av et gammel spa som i sin tid ble ødelagt av flom.

Vi hadde satt oss som mål å nå opp til Cristo Redentor (32°49′30.6″S, 70°4′14.8″W), og hvis været var bra og snøen fraværende bestige den smale grusveien opp fjellsiden. Det gikk som vi håpet og etter en enda mer spektakulær klatre-etappe i Corsa'en nådde vi omsider til Cristo Rendentor 3.832 m.o.h. Hvilken utsikt vi hadde. Fra toppen kan man se over grensen til Chile og også få et glimt av den mektige Aconcagua toppen.

Fra den smale, bratte grusveien var det godt å få asfalt under hjulene igjen og sette kursen mot Mendoza, ikke via Villavicencio denne gangen, men strake veien inn på RN7.

Etter ti timer og mer enn 400 kilometer på alle slags veier, var det godt å få seg en dusj for så å nyte en bedre biff med tilhørende Malbec på Ocho Cepas, favoritt resturanten vår i Mendoza.

---

Lagt inn av Unknown kl. 6/06/2011 11:35:00 p.m.

0 kommentarer